Kapittel 1.
Smygar og Griffing

Lilly Eving slamret igjen kupédøra hvor de to guttene satt og lo av henne og Severus. Hun snudde seg mot ham. ”Flott, nå må vi finne en ny kupé” sa hun surt og gikk raskt bortover å så seg rundt.

”Lilly…” Lilly snudde seg og Severus nikket mot en kupédør. Der inne satt det bare en jente.

Lilly åpnet døren og satte seg ved siden av jenta, og Severus satte seg midt imot henne uten at de spurte. Dette var tross alt et offentlig tog og de hadde like mye rett til å sitte der som denne fremmede jenta.

Lilly stirret på henne et kort sekund i øyekroken. Jenta hadde sort hår som falt langt nedenfor skuldrene, litt mørk i huden og brune øyne, i tillegg hadde hun en lys topp, en åpen rød jakke og en blå olabukse. Hun så ikke akkurat ut som om hun satte pris på selskapet. Og da de satte seg så hun enda mer konsentrert ned i boken hun leste. Lilly dro kjensel på tittelen og kjente et stikk av glede, det var en gompebok. Hun følte at jenta målte henne et sekund før hun skottet på Severus og så gikk hun tilbake til boken igjen.

”De guttene, aner du hvem de var?” spurte Lilly Severus. ”En av dem var av familien Svaart, en av verste fullblodsfamiliene. Du burde holde deg unna han.”
Lilly lurte på om det var noe hun innbilte seg, men det virket sånn om jenta ved siden av henne lyttet til det de sa, selv om hun fremdeles så ned.

Hele kupeen satt i taushet en stund og det var Severus som brøt tausheten. ”Som jeg sa i stad, vi er på vei dit Lilly, vi er på vei og uansett hva de guttene sa, Smygard er det aller beste huset å havne i.” Severus stoppet usikkert, han visste ikke hva han skulle si for å muntre henne opp igjen.

”Fortell meg om de forskjellige husene,” sa Lilly og satte seg litt opp. Severus ble oppmuntret og begynte å fortelle alt han visste om de fire husene. Lilly lyttet interessert til hva han hadde å fortelle.

”Jeg er glad for at det er et hus som tar inn alle hvis noen faller utenfor, da vet jeg at jeg blir plassert et sted. Hva het det sa du?” hun så på Severus med de grønne øynene sine. ”Håsblås, men Lilly du havner ikke der, det garanterer jeg.” Lilly smilte igjen. Det var tydelig at hun hadde vært engstelig for å ikke bli plassert et sted. ”Lurer på hvor Tuny – ” der stoppet hun. De hadde ikke snakket om hva som hadde skjedd på perrongen siden de var i kupeen med de irriterende guttene.

”Ikke bry deg om henne. Det er bare sånn noen g-, vel, det er bare sånn noen reagerer på at folk er magiske. Du er i alle fall ikke halvblods, det er verre.” Et øyeblikk så jenta ved siden av Lilly opp, men så, før Lilly fikk mer enn så vidt se det sinte utrykket i øynene så hun ned igjen. Men hun fortsatte å knuge hardt om boken hun holdt, og øynene flyttet seg ikke.

Lilly følte seg skamfull, hun visste jo at foreldrene til Severus kranglet hele tiden og hun ville si unnskyld, men hun trodde ikke om Severus ville bli så glad om jenta ved siden av henne fikk vite om familiesituasjonen hans, så derfor ble hun bare sittende i taushet.

Det ble en lang taushet. Lilly lurte på om jenta ved siden av henne visste hvor hun ville bli plassert, men hvis hun var gompefødt ante hun vel ikke mer enn det Severus nettopp hadde sagt til Lilly.

”Æh… Hvilket hus håper du i å havne i?” Lilly hadde kjempet med seg selv de siste fem minuttene om hun skulle spørre jenta om hvor hun ville havne på Galtvort eller ikke, og nå hadde hun spurt. Jenta så opp med et utrykk som klart viste at hun lurte på om det var henne de snakket til. Da ingen svarte sa hun kort, uten noen om og men ”Griffing,” og bladde om en side i boken og så ned.

Lilly ble litt paff av det korte svaret til jenta, men hun tok seg i det like etter på og tenkte, ”Greit, hun vil åpenbart ikke snakke med oss,” men ikke før var hun kommet til denne konklusjonen så sa jenta noe; ”Hva med deg?” Lilly måpte av denne helt uforstående oppførselen og ville svare noe utålmodig tilbake, men hun var også veldig glad for at jenta endelig hadde sagt noe av fri vilje. ”Vel, du hørte hva Sev sa…” sa hun etter en kort pause og prøvde å få det til å virke likegyldig. Jenta tok fremdeles ikke øynene fra boken ”Hva da?” ”Vel… han sa – han sa at Smygard var best.” sa Lilly usikkert. ”Så du vil komme i smygard?”

”Æh…” det var første gang noen hadde slått Lilly av pinnen (vel, om en så bort fra Tuny da). Og hun visste ikke hva hun ville svare. Hun ville jo støtte Severus, som for øyeblikket skottet nervøst på henne, men hun var ikke helt sikker på at det var akkurat dit hun ville. ”Jeg er ikke sikker, jeg vil vente og ser heller hvor valghatten plasserer meg,” sa hun i en uanfektet tone (selv om hun hadde sittet og grublet på hva hun skulle svare, og hjernen hadde måttet jobbe veldig fort). ”Vel, i Smygard vil du ikke bare være – men også bli behandlet – som en grums.” Jenta ristet litt på hode og så ned i boken igjen, men Severus derimot så sint ut, som om jenta akkurat hadde sagt noe forferdelig. ”Du våger ikke bruke det ordet om Lilly!” ”Hvorfor ikke? Hva betyr det egentlig, Sev?” spurte Lilly undrende over hans plutselige sinne. Severus så plutselig litt nølende ut og han svarte ikke, men så ned han, han og.

”Grums betyr skittent blod, at du ikke har trollmannsblod i deg.” Det var jenta som hadde svart, selv om hun fremdeles så ned i boken. Lilly så ned, hun og. ”Jeg – jeg trodde det ikke gjorde noen forskjell, jeg -” Stemmen hennes var tynnere. Det var akkurat dette hun hadde fryktet, at det ville være annerledes å være gompefødt – eller grums, da, som denne jenta kalte henne. Severus så opp og så på Lilly. ”Det gjør ingen forskjell, jeg mener noen – nei – å være – det gjør ingen forskjell!” Avsluttet han desperat.

Jenta så på Lilly. ”De i Smygard bryr seg.” Lilly så fra jenta til Severus ”Dette sa du ikke noe om Sev, forteller hun sant, bryr Smygard seg om rent blod?” ”Ja – jeg mener nei – jeg mener – noen så – åh, kan vi ikke bare glemme den jenta, hva vet hun forresten?!” Men Lilly så surt på han. ”Tydeligvis mer enn deg! Jeg trodde Smygard var det beste huset, jeg, etter det du fortalte! Men du unnlot visst en del.” Lilly visste ikke hvor sinnet kom fra, men nå var det der igjen. Jenta sa stillferdig; ”Jeg kunne kommet i Smygard.” Nå var det Severus tur til å reagere uventet: Han lo. ”Du? Næh. Smygard slipper ikke inn sånt skum.” ”Selvfølgelig ikke, hadde det ikke vært for blodet mitt kunne jeg havnet der.” ”Hva mener du?” Sa Severus kaldt. ”På den måten du snakket til Lilly på tviler jeg på at du er gompef-” der stoppet han seg selv. ”Hva mener du?” Begynte han igjen ”Smygard er for gode til å ta inn folk på hvordan blodet dems er.” ”Griffing og Smygard er de husende som ligner mest på hverandre,” sa jenta kort. ”Jeg skjønner…” sa Severus ”hvis du mener at GRIFFING og SMYGARD ligner på hverandre tviler jeg på at du har mye å si. Jeg vet dette begynner å bli kjedlig Lilly, men kom – vi bytter kupé igjen. Hun er verre en de to guttene.” Lilly stirret et sekund til på jenta, så svarte hun kaldt: ”Ja, selskapet frister jo ikke.”